Cimbalom
Da Franz List skrev sine Ungarske Rhapsodier på 1840-tallet, prøvde han å få pianoet til å høres ut som hakkebrettet cimbalom. På Liszts tid var cimbalom et folkelig strengeinstrument spilt med to klubber, hovedsakelig av rom-musikanter. Men i kjølevannet av den ungarske nasjonalismen i siste halvdel av 1800-årene, vokste kravet om “nasjonale” instrumenter som også kunne tilpasses mer fornemme omgivelser.
- 1/1
Oppfinner og instrumentfabrikkant József Vencel Schunda begynte derfor å utvikle en større, kromatisk versjon av cimbalom - med demperpedaler tilpasset musikk som var populær i borgerlige hjem og på konsertscenene. Instrumentet ble snart uunnværlig i ungarsk kulturliv. I 1890 ble det opprettet et professorat i cimbalomstudier ved det Nasjonale musikkakademiet i Budapest. I 1906 hadde Schunda solgt mer enn 10 000 eksemplarer av instrumentet.
Franz List skrev i et brev til Schunda: ”Du har oppnådd samme type epokegjørende utmerkelse som Erard har med harpen. Dere begge har reddet disse gamle instrumentene fra et årtusen med vanskjøtsel og gjennomsyret dem med kapasiteten som kreves for salongen, konserter og orkester. ”
Med oppløsningen av det østerriksk-ungarske keiserdømmet etter første verdenskrig ble cimbalom mindre etterspurt hos borgerskapet og de klassiske komponistene, men det lever fortsatt i beste velgående blant folkemusikkgrupper i Ungarn, Romania og på Balkan.