Majestetisk på en høyde ute på Lade like nordøst for Trondheim sentrum troner lystgården Ringve, omkranset av Ringve botaniske hage, med vakker utsikt over Trondheimsfjorden. Fra hovedporten slynger den gamle alleen seg gjennom parkanlegget og det første som hilser velkommen, er den staselige hovedbygningen i hvitt og okergult. I dag ligger Ringve som en grønn oase i et område dominert av trafikk, småindustri, bedrifter og boliger og de fleste ankommer med buss eller bil. Men bare for noen generasjoner siden var det lystgårdene, alleene, hagene og åkermarkene som preget hele kulturlandskapet på Lade.
Historiske Lade
Ladehalvøya stikker ut i Trondheimsfjorden med berghamrer som vern mot nord. Den mest dominerende høyden er Ladehammeren. Herfra er det god utsikt både utover og innover fjorden, noe som allerede i historisk tid gjorde stedet strategisk viktig. Halvøya har et mildt klima og hit kommer våren tidligere enn andre steder i Trondheim. Store områder med god og frodig jord førte til at mennesker tidlig tok landskapet i bruk. Det er gjort gravfunn fra både bronsealder og jernalder.
Lade er et av de viktigste historiske stedene i Trøndelag.Det var virksomhet her lenge før Trondheim by ble anlagt på slutten av 900-tallet. Eldre beretninger forteller om Ladejarlene som slo seg ned i området og øvde stor politisk makt og innflytelse i Norge i hele den perioden vi kaller vikingtid (800-1050). Fra gården sin på Lade kontrollerte de handelsleia og kystlandet fra Troms i nord til Trondheimsfjorden i sør. Først i 1015 ble jarlene fordrevet av kongen,Olav Haraldsson (St. Olav), og fra da av ble Lade et krongods. I seinmiddelalderen lå det meste av Ladehalvøya under Bakke kloster, men overgikk til kronen igjen etter reformasjonen i 1537. Helt fram til 1600-årene er Lades historie også Ringves historie. Først da ble Lade utstykket i flere og selvstendige eiendommer.
I høyden, på klippen
Gården Ringve er omtalt i kildene første gang i 1521. Navnet kommer av norrønt Reynividir som betyr ’rogneskog’. En gang fantes det både et ’Ringved’ og et ’Lille Ringved’, begge med bebyggelse. Begge ble også rådmann Jan Wessels eiendom i 1671 og dermed slått sammen til ett Ringve. Dagens gårdsanlegg ligger på samme høyde som den minste av de to eiendommene. I et dikt fra 1720, skrevet til et gjestebud som ble holdt på gården, fortelles det om Ringve som lå ”paa Høyden paa Klippen”. Da var Ringve en av de største eiendommene på Lade med et samlet areal på ca. 600 mål som strakk seg fra Ladebekken i sør til fjorden i nord. I dag har lystgården og hagen krympet ned til 130 mål, men mye har overlevd århundrers skiftende ideologier og krav. Fortsatt troner lystgården på sin høyde med sine gamle bygninger og spor av den engelske parken.
Til lyst og nytte
På 1700- og 1800-tallet ble Ladehalvøya og nærområdene rundt Trondheim smykket med flere store lystgårder. På Lade lå de som en perlerad og utgjorde et sammenhengende og særegent landskap, forbundet med kjøreveger og alleer: Lade, Ringve, Devle og Leangen. Fenomenet finner vi igjen i hele Nord-Europa og i en rekke norske byer og kjøpsteder. Lystgårdene i Norge var høyt verdsatt i sin samtid og spilte en viktig rolle for det velstående borgerskapet. Å eie et lyststed ga høy status og forutsatte en rimelig stor formue. Eierne var derfor utelukkende velstående byborgere som ønsket å leve et eksklusivt liv på landet i sommerhalvåret. Flere av landeiendommene utmerket seg gjerne som mønsterbruk siden mange av eierne var foregangsmenn innen jordbruk, dyreavl og hagebruk. Lystgårdene hadde også svært påkostede hovedbygninger, nært beslektet med den panelarkitektur som var rådende i byene. I tillegg hadde de hage- og parkanlegg som var betydelige etter norske forhold.Dermed skilte de seg markant fra den enklere bondegårdsbebyggelsen på landsbygda. Lystgårdene representerte et velstandsbyggeri i en tid med rik kulturell og økonomisk blomstring i Norge.
Begrepet lystgård var samtidens benevnelse på byborgerskapets landsteder i 1700- og 1800-årene. Lystgården var en innretning som kombinerte landlivets gleder om sommeren med byhusholdningens nødvendige behov for meieriprodukter, kjøtt og grønnsaker i vinterhalvåret. Slik hang eiernes liv på lystgårdene nøye sammen med livet deres inne i byen. Denne dobbeltfunksjonen er nedfelt i selve begrepet: lyst – fordi byborgeren kunne nyte landlivets gleder i behagelige omgivelser, og gård – siden det i de aller fleste tilfeller hørte jord og avlinger med til eiendommene. Lystgården kombinerte med andre ord det behagelige med det nyttige.
Anleggene og spesielt hovedbygningene fikk oftest en iøyenfallende plassering i landskapet. Tomtene ble valgt med omhu, gjerne på en høyde med utsyn til alle kanter slik vi møter det på Ringve og naboeiendommen Devle.Mange ble også plassert nær sjøen slik at det var mulig å komme til gården med båt. Det er tilfellet med Leangen øst for Ringve, som er den tredje av de store lystgårdene i landskapet på Lade. Den fjerde, Lade gård, ligger ved middelalderkirken med samme navn, hit man en gang kom gjennom en lindeallé som strakk seg helt fra byen og steg jevnt oppover mot Lade.
I lystgårdenes park- og hageanlegg kunne eierne leve i henhold til filosofen Rousseaus kjente slagord ”tilbake til naturen”. Hagene var velkomponerte oaser som skapt for selskapelighet og atspredelse. Borgerskapets sommerliv syntes som en uendelig rekke av behagelige aktiviteter.Det var tid for utflukter og store selskaper her litteratur, musikk, teater, dans og bordets gleder var viktige ingredienser.
Selskapsformene tok man med seg fra byen,men ga dem en ekstra festlig ramme ute på lystgårdene med sine velduftende hager og stemningsfulle parker, i romantiske lysthus, blant vannspeil og sildrende bekkeløp, på parkbenker under tunge løvkroner med eolsklokker spillende i vinden og på gruslagt spaserganger i de frodige alleene. I ”Havestuen” i hovedbygningen på Ringve er eolsklokker fra parken på Kystad gård sør for Trondheim fortsatt bevart. De ble sannsynligvis produsert ved Norges første glassverk Nøstetangen, i andre halvdel av 1700-årene. Eolsklokker eller hageklokker hadde som funksjon å behage omgivelsene. Klokkene med sine lette trekolver, gjerne utstyrt med en fjær, ble hengt i trærne slik at vinde kunne spille i dem. De har fått navn etter vindguden Aiolos.
Livet på lystgårdene i Trondheim gjenspeiles også i en rekke dagbøker og reiseskildringer av personer på lengre og kortere opphold i byen fra slutten av 1700-årene og ut gjennom hele 1800-tallet.Den danske forfatteren og embetsmannen Christen Pram omtalte i 1804 trondhjem-spatrisiatets ”Lyst eller Avlsgaarde paa landet” som ”det kostbareste av deres Nydelse”. Det er også interessant å notere at mange av beretningene berømte trondhjemerne for deres store gjestfrihet.
Ringve før og nå
I historiens løp har Ringve vært en del av både kronen og kirken og tilhørt en rekke kjente slekter i Trondheim og Trøndelag og har hatt flere funksjoner: lystgård og mønsterbruk, museum og botanisk hage. Gården har vært hjem for høy og lav, borgerskap og tjenestefolk, både i de staselige husene på Ringvehøyden og i husmannsplassene rundt om på eiendommen.Menneskene og musikken fra lystgårdens glanstid kan fortsatt fornemmes i lyse sommerkvelder, men blander seg i dag med klangen fra all verdens musikkinstrumenter.