Når og hvor starter egentlig historien til et museum? I entusiastens hjerte? I samhandling med den ideelle partner? Når tiden er såkalt moden? Når den første gjenstanden er på plass?
Begynnelsen
Ingen av de nevnte forutsetningene kan tidfestes når det gjelder Ringve Museum,men alle var garantert tilstede da planene tok form hos gårdens siste private eier, Christian Anker Bachke. Selv skulle han aldri oppleve at de ble materialisert, men det var hans visjonære og stort tenkte ønsker som dannet grunnlaget. Den ”ideelle partner” var hans hustru og nærmeste venn Victoria, som allerede den 14. november 1931 lot seg intervjue i Adresseavisen om innredningen av et museum for Tordenskiold i Wesselbygningen. I et brev til Christian etter et besøk i Musikhistorisk Museum i København i 1934, berører hun planene om en tilsvarende idé på Ringve.
I 1937 oppførte Bachke en liten bygning på vestsiden av gården med tre rom som skulle gjenspeile hans tre hovedinteresser: gårdens historie, Tordenskiold og musikkinstrumentene. Etter ytterligere fem års modning ble stiftelsen Ringve Museum formelt etablert den 29. desember 1942, ved et gavebrev der Christian Anker Bachke med ”…sin Hustru Victoria’s Samtykke har skjænket sin Eiendom Ringved Gård […] til Nationalmonument og historisk Museum.” Stiftelsens første styre besto av Victoria og Christian Anker Bachke sammen med dr. Carl Wilhelm Carstens (1887-1950). I 1946 ble det utvidet med donators nevø Knut Anker Bachke som var virksom fram til 1984, de tolv siste årene som styrets leder.Det er all grunn til også å nevne fylkesmann Ivar Skjånes lange og betydelige innsats for museet som medlem av styret fra 1948, og styreleder fra 1963 til 1971. Han ble Victoria Bachkes andre ektemann i 1959.
Ved Christian Anker Bachkes død i 1946 sto Victoria alene igjen med planene for museet. Livet hennes ble snudd opp ned. Fram til sin død i 1963 var tanken på å virkeliggjøre Ringve Museum hennes sterkeste drivkraft. Arbeidet med ett museum for Tordenskiold og ett for musikkinstrumenter pågikk parallelt: en stund var målet å åpne musikkhistorisk museum i forbindelse med markeringen av 100-årsjubileet for Chopins død i oktober 1949. Det ble imidlertid Tordenskiold som kom først i mål. ”Hans” museum ble innviet på sjøheltens 260. fødselsdag den 28.oktober 1950.Dette ble lokalisert i den nevnte bygningen på vestsiden av gården og var åpent for besøk fram til 1973. Da ble det stengt fordi de klimatiske forholdene var for dårlige og samlingens og utstillingens kvalitet tilsvarte ikke lenger de krav museet ønsket å stille.Tordenskiolds minne er i dag godt ivaretatt gjennom en permanent utstilling i hovedbygningen i tillegg til markeringer utendørs. I forbindelse med 300årsjubileet for hans fødsel i 1990, ble det produsert en større spesialutstilling med gjenstander både fra private eiere og andre museer.
Musikkmuseet
I en reportasje i tidsskriftet Vor Tid fra 1933 ser vi bilder fra Victorias og Christians sommerbolig på Ringve med instrumenter som skulle utgjøre de første gjenstandene i museet. Allerede da var blant annet et verdifullt klavikord på plass. I forbindelse med en restaurering i 1980-årene ble det konstatert at instrumentet var bygget av Johann Christoph Fleischer i Hamburg i 1720. Et taffelpiano og et eldre opprettstående piano er også dokumentert i bilder fra 1930-årene. Utvalget reflekterer Christian Anker Bachkes spesielle interesse for klaverinstrumenter og i en avisomtale fra juli 1952 ble det bekreftet at samlingen omfattet i alt 12 pianoer av forskjellig merke og alder da han døde i 1946. Victoria hadde andre og større ambisjoner da hun som enke startet sin innsamling. Hun ønsket å bygge opp en internasjonal samling som representerte alle verdensdeler. Ved etableringen av stiftelsen var det satt av kr. 50.000 til å bygge opp museet og ta vare på gården. I protokoll fra et styremøte i september 1950 ble det fremlagt forslag om og vedtatt innkjøp av en japansk koto.Med privatsamlerens entusiasme og ildsjelens overtalelseskraft ble Victorias musikkmuseum grunnlagt, og alle hun møtte ble aktivert for å hjelpe henne. I dag ville hun blitt karakterisert som en stor nettverksbygger med omfattende nasjonale og internasjonale kontakter og forbindelser som hun stort sett beholdt til sin død i 1963 – i alle fall de hun ikke var blitt uvenner med etter all pruting og prisdiskusjoner.
1950-årene
Den 11. oktober 1952 ble museet åpnet med stor medieoppmerksomhet og mange gjester. Antall gjenstander ved det tidspunktet er ikke kjent, men ifølge en avisomtale var det omkring 400. Flere viktige instrument var imidlertid allerede på plass, blant annet en klaverharpe signert Dietz, ca. 1870, kjøpt hos en antikvitetshandler i Paris; cello dekorert i hardingfelestil, kjøpt i København og signert Erik Johnsen Helland, ca. 1860; opprettstående piano av Mads Jansen i Trondheim, ca. 1860; fransk viola da gamba fra 1720; flere ikke-europeiske instrument som var ervervet som gaver og en rekke europeiske tradisjonsinstrumenter. Ved åpningen var det også gitt plass til en presentasjon av komponisten, pianisten og Chopin-eleven Thomas Tellefsen fra Trondheim, som etter hvert er blitt en sentral del av museets samlinger i form av både gjenstander og manuskript. Til sammen gjenspeilte samlingene ved i 1952 Victoria Bachkes intensjon med museet, nemlig å lage en kronologisk/tematisk presentasjon som fylte hovedbygningens i alt elleve rom. Hennes store ambisjon helt fra starten av var ideen om en levende formidling med omvisere som kunne fortelle om musikkinstrumentene og spille på enkelte av klaverinstrumentene.
I over femti år har museet utdannet personer, ofte musikkstudenter, til å kunne føre en gruppe gjennom utstillingen der instrumenter og musikalia stadig står fritt og tilgjengelig, omgitt av hovedbygningens godt bevarte interiører fra siste del av 1800-årene. Victoria Bachke vendte alltid tilbake til den inspirasjon huset, hennes og hennes manns sommerbolig, ga til det konsept som den dag i dag er den mest populære delen av museet. Med den begeistrede samlers noen ganger ukritiske og i alle fall ikke tilbakeholdne entusiasme, presenterte fru Bachke interiørene som mer eller mindre autentiske rammer om instrumenter og gjenstander: fra 1700-tallet i hagestuen som hun kalte Mozart-salen, til rødstuen som fikk navnet Beethoven-rommet og videre til rom viet Chopin og Grieg/Tsjaikovskij.
Etter åpningen fortsatte Victoria Bachke innsamlingsarbeidet med uforminsket kraft og viktige ervervelser fant sted i de første årene. I tillegg til gaver fra besøkende og gode støttespillere, ble i 1953 en fransk cembalo fra midten av 1700-årene innkjøpt fra en privatsamler i Paris. Den kostet den gang 14.000 norske kroner. Fru Bachke var straks ute i avisene og etterlyste støtte, noe hun også fikk, både fra departement og private sponsorer. Et par år senere kom to av de instrumenter som stadig regnes blant de viktigste i samlingen av klassiske instrument: et hammerflygel signert Johann Andreas Stein, Augsburg 1783 og en italiensk virginal fra omkring 1600 – begge ervervet fra en privatsamler i Roma på grunnlag av et tilfeldig møte på gaten – skal vi tro en av de mange historier fru Victoria alltid krydret sine erobringer med….
Ambisjonen om å gjøre Ringve til et musikalsk kultursentrum ble tidlig brakt på banen. I 1954 ble planene for videre bruk av driftsbygningene lansert for første gang, med konsertsal i fjøset, bibliotek og restaurant på høyloftet og lydisolerte øvingsrom i grisebingene [sic!]. To år senere ble det under til dels kritiske beklagelser holdt auksjon over gårdens redskapspark av vogner og jordbruksmaskiner. Et forslag om å opprette et eget landbruksmuseum på Ringve ble klart og konsekvent avvist med henvisning til testamente og statutter, og i 1962, til museets tiårsjubileum, kunne Victoria Bachke presentere første etappe av en svært omfattende restaurering og ombygging av driftsbygningene. Resultatet var den første versjonen av konsertsalen, som ble gjennom hele 60-tallet et viktig aktivum og pekte fram mot nye muligheter. I fru Bachkes ofte fremsynte planer inngikk også Trondheims første museumskafé, Tordenskiold kro i Wesselbygningen – en tilvekst som i dag er en selvfølge i ethvert museum.
1960-årene
Med Victoria Bachkes død i november 1963 og Jan Voigts overtakelse som leder året derpå, skjedde det en stor endring i museets indre liv. Da startet et omfattende katalogiseringsarbeid av samlingene, basert på den overleverte muntlig kunnskap Voigt etter ti års arbeid som omviser satt inne med, samt en stor mengde usystematisert korrespondanse mellom Victoria Bachke og givere og selgere. Med hjelp fra Musikhistoriska museet i Stockholm og Norsk Folkemuseum i Oslo, ble instrumenter og andre gjenstander identifisert og registrert i Hornbostel-Sachs klassifiseringssystem, som den gang var alminnelig benyttet i det internasjonale miljøet for tilsvarende samlinger. som leder året derpå, skjedde det en stor endring i museets indre liv. Da startet et omfattende katalogiseringsarbeid av samlingene, basert på den overleverte muntlig kunnskap Voigt etter ti års arbeid som omviser satt inne med, samt en stor mengde usystematisert korrespondanse mellom Victoria Bachke og givere og selgere. Med hjelp fra Musikhistoriska museet i Stockholm og Norsk Folkemuseum i Oslo, ble instrumenter og andre gjenstander identifisert og registrert i Hornbostel-Sachs klassifiseringssystem, som den gang var alminnelig benyttet i det internasjonale miljøet for tilsvarende samlinger.
Med dette vokste også museets anseelse samtidig med at samlingene stadig ble utvidet. Jan Voigts betydelige posisjon som kulturpersonlighet, også i ulike medier, bidro vesentlig til at museet etter hvert ble kjent utover landets grenser.Den viktigste tilveksten var anskaffelsen av Morpurgo-samlingen fra Buenos Aires i 1967, som ble internasjonalt annonsert og førte til stor interesse. Ringve var til slutt eneste institusjon som ønsket å kjøpe samlingen komplett, og med støtte i form av lån fra lokale banker, bidrag fra kommune og fylke og etter hvert Norsk Kulturråd, kunne museet erverve 130 gjenstander, deriblant et italiensk spinett fra ca 1700, en viola d’amore signert Eberle, Prag 1755, samt en rekke europeiske tradisjonelle og ikke-europeiske instrumenter.
Museets utadrettede virksomhet ble styrket i og med etableringen av Ringve Kammerensemble i 1969, og ikke minst Ringve Museums Venner som ble startet i 1968 og som stadig er en meget aktiv og verdifull del av museets virksomhet. Foreningen var også deltaker ved planleggingen av den store ombyggingen av driftsbygningene som ble påbegynt i 1966 og fullført til museets 20-årsjubileum i 1972. Behovet for utvidelse av utstillinger og magasinplass hadde etter hvert blitt svært påtrengende.
1970-årene
Restaureringen av driftsbygningene ga museet økte arealer, noe som førte til en utvidelse av hele virksomheten,med klimaregulerte magasiner både for instrumenter, lyd- og billedarkiv og den omfattende notesamlingen. En 342 m2 stor sal for en ny permanent utstilling som kunne være tilgjengelig også i vinterhalvåret ble en realitet. Tidligere kunne museet på grunn av klimatiske forhold holde åpent for besøk bare i sommermånedene. Driftsbygningene ga plass også til festsal, kontorer og en nyrestaurert konsertsal. I tillegg ble store areal utleid til musikkvitenskapelig institutt ved universitetet. Vesentlige deler av samlingen ble flyttet over fra hovedbygningen og vist fram i en tredelt utstilling: en avdeling for en kronologisk presentasjon av klaverinstrumenter, en avdeling for norske folkemusikkinstrumenter, samt en for tradisjonelle instrumenter fra hele verden. Besøk i museet i følge med en omviser ble stadig opprettholdt, med demonstrasjoner av enkelte av klaverinstrumentene. I forbindelse med jubileet i 1972 ble også den første vitenskapelige stillingen opprettet.
Med den nye konsertsalen økte også antallet konserter betraktelig, først og fremst med temakonserter av Ringve Kammerensemble, som spesialiserte seg innen tidlig musikk på historiske instrument. Internasjonalt kjente kunstnere som Early Music Consort of London, cembalisten Kenneth Gilbert, pianisten Jörg Demus, hornisten Herman Baumann og instrumentalisten og sangeren Tran Quang Hai var blant de gjestende musikerne.Den stadig voksende interessen for fremføring av tidlig musikk førte at Ringve Museum International Summer Course ble etablert i 1979. Kurset ble holdt på Ringve et par år før det på grunn av plassbehov ble flyttet til andre lokaler.
Den museale virksomheten fikk et ytterligere løft i og med medlemskap i ICOM og den internasjonale komiteen for musikkinstrumentmuseer (CIMCIM) i 1972. Tre år senere startet museet sin skriftserie Ringve Museums Skrifter. Bind to som ble publisert i 1976, presenterte en katalog over samlingen av musikkinstrumenter. Samme år arrangerte Ringve sin første temporære utstilling ”Lyd fra leire” med leirgjøker fra egen samling sammen med en rekke innlånte gjenstander fra andre museer. En lang rad temautstillinger kom i årene som fulgte.Den første plateinnspillingen med museets instrumenter var også en milepæl da den ble utgitt i 1975 med pianisten Jörg Demus på utvalgte hammerklaver fra 1700- og 1800 årene. Fra 1975 ble museet også tilknyttet en finansieringsordning som såkalt halvoffentlig institusjon med støtte fra fylke og stat.
1980-årene
Et behov for en bedre og mer etterrettelig presentasjon av de ikke-europeiske instrumentene i den nye basisutstillingen ble etter hvert mer og mer tydelig. Det var en klar erkjennelse at museets samling lå langt bedre til rette for en typologisk framstilling. Et nytt konsept ble utviklet der lydopptak av et utvalg instrumenter ble utgangspunkt for en ny etnografisk utstilling der omviseren styrte lyden sammen med sin egen muntlige presentasjon. Utstillingen, som i 1982 ble tildelt prisen Special Commended i European Museums of the Year Award, ble stående fram til 1997 da planene for den nåværende basisutstilling ble lagt.
I 1989 år kom en gave i form av donasjon fra oljeselskapet Conoco på én million kroner, som skulle få store positive konsekvenser for Ringve. Dette satte museet endelig i stand til å starte prosessen med å etablere landets første verksted for konservering av musikkinstrumenter. Planlegging og ombygging ble innledet samme år,mens realisering og opprettelse av fast stilling fant sted i 1995.
1990-årene
I 1993 gikk Jan Voigt av etter tretti år som leder og ansvarlig for betydningsfulle og vesentlige utvidelser og store løft for museet gjennom mange måter. Grunnen var lagt for en videre musikkfaglig utvikling og museets kompetanse vokste gjennom hele tiåret. Museumsbutikken ble utvidet og sto fram som en vesentlig del av formidlingsvirksomheten. Et stort konserveringsverksted ble innredet og teknisk konservator ble ansatt. Konservering og restaurering av museets instrumenter var til da basert på eksterne engasjement i Sverige, Skottland og Norge, en ordning som gjorde at gjenstander i flere tilfelle måtte sendes ut av institusjonen. I museets eget verksted utføres det i dag kun konservering med omfattende dokumentasjon og forskning knyttet til virksomheten.
I 1995 ble Ringve nasjonal institusjon hvilket ga en langt mer forutsigbar finansiering med støtte direkte fra kulturdepartementet. Som spesialmuseum er denne statusen viktig i et internasjonalt perspektiv. Kontakten med kolleger over hele verden ble forsterket gjennom ytterligere engasjement i ICOMs internasjonale komité for musikkmuseer. Siste halvdel av 1990-årene var preget av arbeidet med den nye basisutstillingen Museet på Låven. I fire år var dette hovedbeskjeftigelsen for størstedelen av museets stab og innebar en betydelig ominnredning av driftsbygningen. Med etablering av utstillingen ble det også tatt avgjørende bestemmelser når det gjaldt bevaring av instrumentene: å spille på gamle musikkinstrumenter fører til at viktige originale deler etter hvert går tapt. Tiden var moden for en mer restriktiv bruk av instrumentene til fordel for ny teknologi med formidling av lyd samt et langt større fokus på god sikring av gjenstandene.
I Muset på Låven kan de besøkende på egen hånd oppleve utstillingen i følge med lyd og lys. Ny tidsmessig formgiving er en bevisst kontrast til Victoria Bachkes museum i hovedbygningen og skaper en balanse i formidlingen. I de to salene på Låven presenteres viktige ”stoppesteder” i europeisk musikkhistorie i nordfløyen og en typologisk utstilling med instrumenter fra alle verdenshjørner i mellomfløyen. Den totale kostnad på vel sju millioner kroner var et resultat av støtte fra egne, private og offentlige fonds, lokalt næringsliv og kulturråd. Med åpningen av denne basisutstillingen i 1999 disponerte også museet for første gang hele driftsbygningen til egen virksomhet.
Etter tusenårsskiftet
En større satsning på temporære utstillinger har preget virksomheten etter 2000. Museet markerte sitt femtiårsjubileum med boken ”Lystgårdene på Lade”og en utstilling med samme navn, der det for første gang ble fokusert på selve forutsetningen for dagens virksomhet – nemlig gården Ringve og bygningene. Skiftende utstillinger er viktig for å trekke nye besøksgrupper til museet, noe som var åpenbart i forbindelse med ”Stratocaster – 50 år” en utstilling om elgitarer i 2004.
Den pedagogiske formidlingen er vesentlig styrket gjennom årlige opplegg for barnehager og skoler, knyttet til faste og temporære utstillinger og ofte i et fruktbart samarbeid både med den kommunale musikk- og kulturskolen og med byens universitet NTNU. Samarbeidet i nettverk med andre institusjoner er en sentral forutsetning som skaper nye utfordringer. Ringve leder et nasjonalt nettverk for norske museer med samlinger av musikk og musikkinstrumenter og er dessuten medlem av et nordisk nettverk med kollegamuseene i Stockholm, København og Åbo. Det internasjonale engasjement fortsetter gjennom ICOM.
Større aktivitetsnivå krever også mer plass og det arbeides aktivt med en fysisk utvidelse av museet. I ønskene for årene framover ligger også en sterkere profilering sammen med Ringve botaniske hage NTNU og lystgården Ringve – til sammen de viktigste elementene som inngår i institusjonens visjon: Ringve – en annen verden!