Søndagskonsert: Ensemble Sølv - La folia di setra

Det er med musikk som det er med folk – vi har gjerne mer til felles enn det som skiller oss. En sommerdag som gjeter på 1700-tallet i Italia var nok ikke så ulik en dag i Norge – enten det gjaldt typen arbeid, lek og spill eller kjærlighet og lengsel. Og hvordan disse elementene kommer til uttrykk i musikken er muligens heller ikke så forskjellig som man kanskje skulle tro?

Den allsidige mezzosopranen Mari Askvik har med sitt rene, varme uttrykk og virtuose musikalitet, skapt seg en internasjonal karriere på den klassiske musikkscenen. I tillegg har hun helt fra barndomsårene i Aurland i Indre Sogn, også hatt folkemusikken som en naturlig del av sin musikalske palett. I dette programmet er hun derfor en perfekt lekekamerat for SØLV som med sine to viola d’amorer, gambe og lutt, skaper en unik klangbunn for begge sjangre.

I La folia di Setra spiller barokkmusikken og folkemusikken hverandre gode ved at komponister som Vivaldi, Frescobaldi og Händel møter norske folketoner og ballader, og stevnemøtet forsegles med et spennende, flunkende, nytt bestillingsverk av Nils Økland for Ingrid Økland og Mari Giske, Gunnar Hauge og Thomas Boysen i SØLV.

«Overmodig glede» er betydningen av Folia på spansk og portugisisk – «vanvidd» på italiensk. La Folia di setra blir da til Det glade vanvidd på setervollen, noe vi synes er en passende navn for den herlige musikken vi har satt sammen til dette programmet.

Den populære La Folia får åpne hele kalaset – her i Corellis versjon, og den glir over i Frescobaldis «Se l’aura spira tutta vezzosa» som «ånder ut alt plagsomt» så de leende nymfene kan danse. Arien er tydelig baser på en folkemelodi som interessant nok, er svært lik en versjon av den norske folketonen Brim Brasken i Bromba som Mari Askvik avslutter denne delen av programmet med.

Neste del er viet fuglelivet som våren og sommeren bringer med seg, og innledes av Purcells kvitrende «Birds Prelude» fra «The fairy queen» før vi gjør balladen Little Fuglen med egenarrangerte mellomspill for viola d’amore, gambe og lutt. Avslutningen på denne delen er på mange måter programmets høydepunkt. SØLV har nemlig vært så heldige å få Nils Økland til å komponere et verk for besetningen vår. Verket er inspirert de mange fellestrekkene som barokkmusikk og norsk slåttemusikk deler – med hovedvekt på mikrotonaliteten. For hverken barokkmusikken eller folkemusikkens tonalitet er likesvevende, noe som gir store muligheter for å bruke mikrotonaliteten kreativt. Det brede spekteret av felles dansetyper som ble brukt både i barokkmusikken og i slåttetradisjonen her hjemme er også en sentral del av verkets rammeverk. Nils Økland komponerer hovedsakelig musikk i folkemusikktradisjonen og utvikler også dette verket gjennom en gehørbasert metode, noe som gir oss i ensemblet SØLV en kjærkommen mulighet til å
ta del i prosessen. Så langt vi vet, representerer et slikt samarbeid mellom et tidligmusikkensemble og en norsk folkemusiker noe helt nytt og unikt i norsk sammenheng.

Ingen sommer på setra uten stormende kjærlighet – som er nettopp det vi feirer i neste del med Händels «Già l'ebro mio ciglio» fra operaen «Orlando» som er en av ytterst få arier komponert for to obligate Viola d’amorer. Denne vakre arien omkranses av to norske folketoner om kjærligheten:
«Når eg står her på dei høge nutar» med luttakkompagnement og «Å hugen min kan eg inkje venda», arrangert for hele ensemblet. Marin Marais var også inspirert av folkemusikk i mye av det han skrev, som muzetten «La Sautillante» som Gunnar og Thomas avslutter denne delen med.

Den aller mest karakteristiske følelsen seterlivet bringer med seg er kanskje lengselen. Vi har tillatt oss å la Mari nynne gjeterguttens drøm fra Vivaldis «Våren» med viola d’amorenes pust i gresset og gamben som den gjøende gjeterhunden, før Ingrid og Mari spiller to satser hver av Ariostis Lezione 3 for viola d’amore & basso continuo i e-moll. Ariosti var en kjendis med sin viola d’amore i Händels London, og han fikk til og med spille egenkomponert musikk i Händels opera-pauser. Neste arie representerer programmets eneste innslag av religiøs lengsel: Gloria Patri fra Nisi Dominus av Vivaldi – som er nok et eksempel på at viola d’amoren var et yndet instrument til å uttrykke de mer sentimentale følelsene. Avslutningsvis reiser vi først til Bergamo i Italia for å gjøre en versjon av Marco Uccelinis dans Bergamasca før vi avslutter med ordene «Eg ser deg, men eg kan
ikkje koma te deg» i Nøringen fra Voss som går over de samme akkordene som Bergamascaen.  

Alle fire musikerne i SØLV er blant Norges fremste eksperter på tidligmusikk. I tillegg er Ingrid og Mari to av ytterst få musikere i Norge som har spesialisert seg på viola d’amore, og per dags dato finnes det ikke andre ensembler i Norge med denne sjeldne besetningen. Ja, selv på verdensbasis utgjør to viola d’amorer og basso continuo en svært unik sammensetning. Motivasjonen for å starte opp ensemblet var nettopp å trekke dette vakre instrumentet og det glemte repertoaret det representerer fram i lyset, samtidig som vi utforsker de spesielle klangene i instrumentet, alene og i samklang med andre instrumenter. Med så allsidige utøvere, hvor alle behersker flere instrumenter, har vi store muligheter til variasjon i besetningen, og kan derfor dyrke kontraster i klang og uttrykk.