I mange hundre år har fela vært det dominerende instrumentet i norsk folkelig musikktradisjon. Fela har vært brukt i både hverdag og fest. Denne utstillingen handler om to varianter - flatfele og hardingfele. Det er mye som skiller dem fra hverandre, men også en hel del som forener.
Utstilling på Ringve Musikkmuseum sommer 2009.
-
William Thorsø Ukjent fotograf
Felespilleren
Felene har tilhørt William Thorsø (1928 - 2008) fra Hitra. Snekkeren Thorsø var en typisk representant for spellemannstradisjonen i Norge - en fritidsmusiker som kombinerte musikkutøvelsen med annet arbeid. Hovedinstrumentet hans var flatfela, men han brukte begge feletypene som soloinstrument eller i samspill med fele, trekkspill eller orgel. Han spilte ofte på sammenkomster hjemme på Kvenvær.
William Thorsø var interessert i lokal spellemannstradisjon og spilte inn slåtter etter sin far på bånd. Repertoaret omfattet også slåtter fra Møre og Romsdal, bl.a etter storspellemannen Hallvard Ørsal. Det var musikk som han trolig hadde snappet opp på sine arbeidsvandringer i Møredistriktet.
-
Johan Lyngvær Ukjent fotograf
Felemakeren
Til alle tider har de fleste instrumentmakerne i Norge hatt parallelle yrker for å brødfø seg. Dette gjelder også Johan Lyngvær (1896 - 1979). Som ung arbeidet han ved et verft i Kristiansund samtidig som han hadde ambisjoner om å overleve som felemaker. I de fattige 30-årene la han ut på arbeidsvandringer som snekker og havnet til slutt i Trondheim. Etter at han ble pensjonist tok han opp felemakeriet igjen.
Lyngvær bygde ca. 100 feler, hvorav halvparten var hardingfeler. Gjennom å reise med spellemennene Hallvard Ørsal og Nils Bakke på deres turneer, fikk han drahjelp til å lansere instrumentene sine. Hvem vet, kanskje møtte han også William Thorsø, og solgte en hardingfele til ham?
Dekor
Hardingfela er rikt dekorert med blomstermotiv. Gripebrett og strengeholder er forsynt med innfelte biter av horn og perlemor. De forestiller ofte en åttekantet rose, en arv fra de klassiske telemarks-instrumentene. Der slo motivet gjennom på 1830-tallet og har vært et dominerende innslag inn i våre dager. Rosen, i stilisert form, gjenfinnes på broderier og vevnader rundt om i Europa tilbake til middelalderen. I folkekunsten framsto motivet tidligere som et beskyttelsessymbol.
Lokket har påmalte ranker som er inspirert av akantusplanten (Acanthus spinosus), som ble innført i Norge på begynnelsen av 1700-tallet. Noe senere kom den til Telemark og fikk sin blomstring i rosemalingstradisjonen. Mot slutten av århundret ble motivet tatt i bruk på hardingfela. I dag er akantusen den vanligste dekoren på hardingfelelokket.
- 1/1
Hodet er skåret i form av en stilisert ”norsk løve” (ofte feiltolket som dragehode). Dette er også et kjennetegn for hardingfeler fra Telemark. Løven er et gammelt symbol på kraft og mot og inngår i det norske, og i mange andre staters riksvåpen. Symbolet kan spores tilbake til Mesopotamia, der løven var et kongesymbol for 4000 år siden!
Også den vanlige fela har dekor i form av innlagte trelister i kanten på lokk og bunn. Enklere instrument har i stedet påmalte linjer. De mørke strekene på sarger og bunn kalles flammer - en egenskap hos lønn som forskjønner utseendet hos instrumentet.
Hodesnekken er et rent estetisk uttrykk; et bevis på instrumentmakerens følelse for form. Snekken som form var vanlig i barokkens arkitektur og dekor, men røttene er betydelig eldre.