Ny kunstutstilling i Passasjen

Utstillingen utforsker ikke-tekstile materialer (søppel og natur) til kostymebruk. Prosjektet har fått form som 12 portrett i renessansestil og har utspring i Berits år som Fylkeskunstner i Sør-Trøndelag i 2017. Utstillingen står fram til april 2019.

Om kunstnerne:
Theodor J. H. With (1976) og Berit H. With (1982) er et kunstnerektepar bosatt i Trondheim, med arbeidssted på Nyhavna.

Tittelen på utstillinga er hentet fra folkevisenes verden, der ei eneste kråke blir omgjort til de utroligste nytte- og prydgjenstander. På samme måte som visa er så overdreven at det hele må være bare skjemt og tull, er kostymene også et slags spill for galleriet. Prinsippet for kostymedelene er at de har en «riktig synsvinkel» som bare lar dem fremtre som fullstendige på det iscenesatte bildet. Vi lener oss på en mengde tilfeller av bevisst juks som forfiner både materialer og plagg, når vi bedriver vår historisk fundamenterte jukse-lek der plast blir til silke og tang til den fineste vev.

Men Kråkevisa er ikke bare tull. Kanskje sier den også noe alvorlig om den gamle norske folkesjela? Et hovedpoeng for denne utforskingen har vært å skape såkalt «noe» av det som «ikke er noe». Nøysomheten var umåtelig viktig for å få mye ut av lite, men hva gjør vi når vi ikke lenger har materielle ressurser som et knapphetsgode, men snarere som et overflodsproblem? Kan vi skape noe vakkert og staselig av det som er kassert? Kanskje minimere avfall ved å la det få en annen form? Eller blir avfallsmengden større jo mer du bearbeider og produserer noe nytt? Bør vi heller kle oss med det vi finner i hagen? Med andre ord: Hva bruker og forbruker vi egentlig når vi skaper noe nytt?

Prosessen med å skape kostymedelene har i stor grad dreid seg om å teste hva ulike materialer kan by på av muligheter og utfordringer. Selve utforskingen har foregått i møtet mellom materialene og Prosessen med å skape kostymedelene har i stor grad dreid seg om å teste hva ulike materialer kan by på av muligheter og utfordringer. Selve utforskingen har foregått i møtet mellom materialene og hendene i et landskap der svarene ikke alltid kan googles, og det har vært en oppdagelsesferd i botanisk lærdom man aldri trodde man hadde bruk for å vite noe om. For å klassifisere resultatet av dette natur- og gjenbruksprosjektet ble det derfor naturlig å vende seg til vår kulturs fremste oppdagelsesreisende på det biologiske feltet: Carl von Linné, og å leke med hans vitenskapelige system for artsbestemmelse av planter. Men ikke alle ting lar seg oversette og klassifisere like lett, og kanskje, som i Kråkevisa, skryter vi med titlene på oss noe som er finere enn det det egentlig er? Eller er det alvor i vårt skjemt også?