Folkemusikk og nasjonalisme

Både nazistene under andre verdenskrig og de norske nasjonsbyggerne på 1800-tallet brukte folkemusikk og folkekultur som politiske redskap. Middelet var det samme, men målet var forskjellig. 

«Nasjonalisme» er et mangfoldig begrep som er vanskelig å definere. Siden begrepet oppstod på 1800-tallet, har det endret innhold og betydning en rekke ganger. I perioder har det stått for noe positivt. I andre perioder noe svært negativt.

I tiden etter 1814 oppstod et sterkt behov for å definere en norsk nasjonalkultur. Asbjørnsen og Moe samlet inn norske folkeeventyr, komponister reiste rundt og noterte ned folketoner, Hulda Garborg designet norske bunader og det ble etablert egne skoler for treskjæring. Det ble gjort et bevisst utvalg av hva som skulle være «typisk norsk». Under andre verdenskrig ble denne nasjonalkulturen omfavnet av okkupasjonsmakten, som forsøkte å bruke den aktivt som del av sin rasepropaganda. SS-leder Heinrich Himmler hadde en spesiell interesse for Norge og norsk kultur. Da han besøkte Norge i 1941 brukte han visstnok lenger tid på Norsk Folkemuseum enn hos NS-leder Vidkun Quisling.

Med folkemusikken i sentrum rettes fokus mot både konstruktive og destruktive sider ved nasjonalromantiske og nasjonalistiske forestillinger om «det norske».