Kjærlighetens fiolin

Viola d’amore er en særegen slags fele som lyder spesielt sjarmerende i de stille aftenstimer. Ordene stammer fra Leopold Mozarts berømte fiolinskole fra 1756. I innledningen beskriver Mozart forskjellige typer feler. Nummer elleve var instrumentet med det vakre navnet Viola d’Amore – kjærlighetens fiolin. Det var bare ett problem – den var vanskelig å holde stemt.

Johann Ullrich Eberle fra Praha er mesteren bak dette instrumentet, bygget året før Leopold Mozarts fiolinskole, i 1755. Den er på størrelse med en bratsj, og spilles på samme måte - altså da bracchio – på armen. Men den har også flere likheter med et annet populært strykeinstrument fra tiden – gamben eller viola da gamba. De har samme flate bunn og skrånende skuldre.

Se på detaljene – på de flotte flammesverdformede lydhullene på lokket og skrueholderen som er kronet med et utsøkt utskåret kvinnehode. Den har 14 strenger: sju spillestrenger og sju resonans- eller hjelpestrenger, slik musikken for viola d’amore krevde på midten av 1700-tallet. Resonansstrengene ligger under gripebrettet og klinger sammen med overstrengene. På denne tiden hadde flere medlemmer av fiolinfamilien slike hjelpestrenger. Hardingfela har beholdt dem inn i våre dager.

Viola d’amore oppnådde stor popularitet fra midten på 1600-tallet og gjennom hele det neste århundret. Engelskmannen John Evelyn skrev i dagboken sin i 1679 at han aldri hadde hørt et vakrere instrument enn den myke klangen fra en ’viol d’amore’.

Mange av tidens komponister skrev konserter for viola d’amore. Antonio Vivaldi, som selv trakterte instrumentet, visste til fulle å utnytte den karakteristiske klangen – kanskje aller helst i de stille aftenstimer?