Direktørboligen

5. mai 1947 sender Victoria Backhe et personlig og begeistret brev til kunster og scenograf Manne Runsten i Stockholm. «Jeg håber De undskylder at jeg tillater mig å henvende mig til Dem i et for mig meget viktig spørsmål» skriver hun, og legger ikke skjul på at dette dreier seg om noe helt spesielt. For det er virkelig et eiendommelig spørsmål hun har på hjertet.

Hjemme i Trondheim var Victoria og arkitekt Adolf von Krogh allerede godt i gang med planleggingen av en ny direktørbolig på Ringve gård. Bygningene på gården utgjorde et u-formet kjempekompleks, tatt i betraktning at alt var bygget i tre. En trebygning i to etasjer forbandt Wesselbygningen i nord med Knoff/Backhes hovedbygning i sør, og med et gjennomgående loft i to av fløyene ville en brann betydd katastrofe. Dessuten trengte Victoria et nytt sted å bo ettersom hele den herskapelige hovedbygningen skulle bli musikkmuseum. Derfor ble det bestemt at mellomfløyen skulle rives, og gi plass til et nytt hus som både skulle huse direktøren samt fungere som brannmur mellom de gamle trebygningene.

Arkitekt von Krogh hadde etter alt å dømme tatt på seg en ganske krevende oppgave. Utallige skisser og tegninger ble presentert for en meget bevisst og kresen husfrue, men ingen ble funnet gode nok. Så ble det heller ikke arkitektens tegninger som til slutt løste oppgaven. I stedet var det under oppsetningen av Tsjaikovskijs opera «Eugen Onegin» på Kungliga Teatern i Stockholm våren 1947 at Victoria ble presentert for sitt drømmehus, da sceneteppet gikk opp i 1. akt og Manne Runstens kulisse for Larinas gods kom til syne.

«I første akt så jeg fasaden til det gamle Larinas lantgods nøiaktig som jeg gjerne vil ha bygget min private bolig på vårt gamle historiske gods Ringve ved Trondhjem. Dessværre har jeg stolt for meget på min hukommelse og derfor ikke tegnet fasaden av med en gang. Min bøn til Dem er derfor om de kunne være så elskværdig å sende mig en liten tegning av denne, for lettere at kunne forklare min arkitekt hvordan jeg vil ha huset bygget».

En hjertelig brevveksling fulgte mellom Victoria og Märta Arbin-Runsten. Arbin-Runsten, som selv var skuespiller, hadde i likhet med Victora nylig blitt enke. I løpet av noen uker fikk Victoria tilsendt et foto av Larinas gods, og arkitekt von Krogh fikk endelig ferdigstilt tegningene.

I 1950 flyttet Victoria inn i sin nye privatbolig, som med sin sjarmerende fasade fremstår som et elegant, om enn litt fremmed, innslag på et midtnorsk firkanttun.