Hovedbygningens historie

Hovedbygningen troner majestetisk over parken på sørsiden av Ringve gård, og er noe av det første man møter dersom man ankommer museet fra alléen i sør.

Bygningen består av en hovedfløy som løper i en øst-vest retning, og midt på denne stikker havestuefløyen ut mot sør. På sidene av havestuen er det plassert to tårn, i litt ulik høyde. Det ene har en åpen utkikksplattform som rager over mønet, mens det andre er litt lavere og inneholder trappeløp opp til loftet. Flere ombygginger i nyere tid har fjernet en del av det opprinnelige preget, blant annet da verandaen på havestuen ble bygget inn for å gi plass til den musikkhistoriske utstillingen i 1955. På 1950- og 60-tallet ble det også bygget to nye trappehus på bygningens vestre og østre gavl. 

Familien Bachke flytter inn

Den 10. mars 1879 flyttet Anton Sophus Bachke og fruen Barbara Bachke inn med en stor barneflokk. Like etter flyttet fruens foreldre og søster inn, og en rekke tjenestefolk ble ansatt. I museets arkiver finnes et maleri etter landskapsmaleren Herman Wedel Anker som dateres til ca. 1880. Maleriet viser hovedbygningen slik den framsto i datidens moteriktige sveitserstil, med store dekorerte takutstikk og en praktfull overbygget veranda langs havestuens gavl. 

Bygningen har moderne krysspostvinduer med sprosseverk og diagonaler, og under vinduene og langs raftet løper dekorerte paneler. Foran bygningen ser vi tre personer. Det kan godt tenkes at dette er Barbara og to av barna som betrakter sitt nye hjem.

Før sveitserstilen

Et eldre fotografi fra 1860-tallet viser imidlertid at huset også har vært gjenstand for minst en ombygging før den fikk de flotte sveitserdetaljene. Fotografiet er tatt av Marcus W. Noodt (1824 - 1895), som var virksom som fotograf i perioden 1860-1890. Bildet er tatt fra sørsiden av gården, og viser et våningshus ved siden av en flott og ny driftsbygning og et stabbur. Våningshuset har stående panel, knappe takutstikk og smårutede vinduer, mens to lavere hus med torvtak er plassert inntil den østre gavlveggen. Bygningen er betydelig lavere enn den vi ser på maleriet fra 1880, og mangler de flotte tårnene, verandaen og utskjæringene.   

Huset er eldre enn antatt

Det har lenge vært antatt at hovedbygningen ble oppført like etter at Richard Knoff overtok gården i 1853. Selv om det har hersket usikkerhet rundt hvordan hans hovedbygning har sett ut, har det blitt stående som den offisielle beretningen at hovedbygningen er oppført på midten av 1800-tallet. 

Undersøkelser gjort i 2016 viser imidlertid at huset er eldre enn mann tidligere har trodd. Analyser av årringene fastslo at tømmeret i veggene ble hugget i to ulike perioder, der de eldste stokkene ble hugget mellom 1772-74, mens de resterende ble hugget først i perioden 1871-75. Det skilte med andre ord 100 år mellom de to generasjonene tømmer. 

Perioden da det eldste tømmeret ble hugget sammenfaller godt med et eierskifte på Ringve, da visepastor Peder Schjelderup kjøpte gården i 1778. Det er ikke usannsynlig at det er nettopp dette eierskifte som er årsaken til at det bygges nytt på Ringve, nå ble nemlig gården prestebolig, og Schjelderup bodde på Ringve året rundt. Folketellingen fra 1801 forteller at det i alt bodde 21 mennesker på Ringve, inkludert de to husmannsplassene Ringve-grinden og Lille-lade. Det er dermed ikke urimelig å anta at det var behov for flere hus på gården.

Husets byggherre

Huset stod allerede oppført da Knoff overtok gården, og så ut omtrent slik det er avbildet på Noodts fotografi fra 1860-årene. Dendroprøvene daterer det eldste tømmeret til tiden da Peder Schjelderup tok i bruk gården som prestebolig, og mye kan tyde på at det er han som må skrives inn som husets byggherre. Med dette vil en spennende personlighet, som ikke er så godt beskrevet i gårdshistorien, få en mer sentral plass.

Er det da helt feil å oppgi Knoff som byggherre for huset? Dendroprøvene daterer det nyeste tømmeret i hovedbygningen til årene like før gården gikk ut av Knoffs eie. Nylig dukket det opp en inskripsjon på en av taksperrene over Havestuen, der årstallet 1873 står risset inn med blyant i store bokstaver. Under årstallet står navnet Ole Løvseth Rønning. Det er all grunn til å tro at dette betyr at sperrene ble satt opp her dette året,og at Ole Løvseth Rønning har vært en av håndverkerne. 

Årringsanalysene daterer hogstår av det nyeste tømmeret i veggene til vinteren 1872 – 73. Dette betyr altså at sperrene kom på plass like etter at de ble hugget. Spor i overflaten på tømmeret kan tyde på akkurat dette, da man kan se at treets fiber har trukket seg sammen etter høvling. I museets arkiv finnes det et kart som er tegnet av løytnant C. A Knoff i 1875. Denne tegningen viser en forlenget bygningskropp og to tårn på hver side av havestuen, og underbygger påstanden om at Richard Knoff fikk bygget om huset like før han måtte selge gården.