Hemmeligheter i veggene

Siden museets oppstart i 1952 har bygningen huset en stor samling historiske musikkinstrumenter, møbler og andre gjenstander. Heldigvis ble ingen mennesker skadet i brannen, og de aller fleste museumsgjenstandene ble berget ut. Deler av huset ble derimot totalskadet. Tre år med iherdig restaurering og konservering har likevel vist oss at alt kan snus til en mulighet, og bygningen framstår nå i enda bedre stand enn før den tragiske augustdagen for tre år siden. Vi har tilegnet oss kunnskaper om bygningens historie som tidligere var ukjent, og den musikkhistoriske utstillingen har fått et nytt og oppdatert innhold.

Oppsiktsvekkende funn

Hovedbygningen på Ringve har en sammensatt bygningshistorie, og vitner om flere ombygginger. Det har lenge vært antatt at huset ble oppført like etter at kjøpmann Richard Knoff overtok gården i 1853. De tidligere beretningene om huset er i stor grad basert på skriftlige kilder, muntlige beretninger og antakelser, og ingen har tidligere hatt tilgang til å undersøke bygningen så inngående som nå. Etter at huset var tømt for alt av inventar, og alle brannskadde overflater var demontert, dukket hittil ukjente sider av historien fram.

Undersøkelsene av tømmerstokkene i vegger, tak og gulv ga oss det mest oppsiktsvekkende funnet, da det viste seg at huset opprinnelig ble reist på 1770-tallet. Altså over 80 år tidligere enn vi tidligere antok. På grunnlag av disse undersøkelsene, kombinert med nye søk i de skriftlige kildene, vet vi nå at det opprinnelige hovedbygningen var en lav L-formet bygning med en svalgang inn mot tunet. Vi kan også med sikkerhet fastslå at huset gjennomgikk en stor ombygging mellom 1871 og 1875, før husets daværende eier gikk konkurs og måtte selge gården.

Blonder på fasaden

I museets arkiver finnes et maleri etter landskapsmaleren Herman Wedel Anker som dateres til ca. 1880. Maleriet viser hovedbygningen slik den framsto i datidens moteriktige sveitserstil, med store dekorerte takutstikk, store krysspostvinduer og en praktfull overbygget veranda langs havestuens gavl. Flere ombygginger på 50- og 60-tallet har imidlertid fjernet en del av det opprinnelige preget, blant annet da verandaen på havestuen ble bygget inn i 1955. Også interiørene har gjennomgått flere forandringer.

Interiør fra 1880-årene

Restaureringsarbeidet har tatt hensyn til de eksisterende bygningsdelene og gjenbrukt eller kopiert alle arkitekturelementer i tråd med antikvariske prinsipper. Tømmerkasse, gulvåser og taksperrer har møysommelig blitt demontert, og brannskadde deler har blitt erstattet med frisk treverk. På samme måte er også vinduer, dører, paneler og listverk et komplekst samspill mellom nytt og gammelt. Fargeundersøkelser både innvendig og utvendig har avdekket alle tidligere tapeter og malingslag, som ut ifra rekkefølge, stilmessige kjennetegn og samsvar med andre bygningsdetaljer har blitt plassert i et periodeskjema. Med utgangspunkt i disse analysene er rommene tilbakeført til slik de så ut på 1880-tallet, og resultatet er mildt sagt overbevisende.

Nye musikalske omvisninger

Ved siden av å være våningshus på det som en gang var en staselig lystgård, har huset spilt en avgjørende rolle for museet siden oppstarten i 1952. I mer enn 60 år har det blitt gitt musikalske omvisninger med dyktige guider her, og en tur i hovedbygningen har med rette blitt omtalt som hovedattraksjonen på Ringve. Også her har vi gleden av å presentere en oppdatert og ny opplevelse, som samtidig viderefører de mest sentrale elementene fra tidligere. Den levende formidlingen med musiserende guider har vært bærebjelken i den musikkhistoriske utstillingen siden Victoria Bachkes tid, og dette vil vi fortsette med.

I løpet av restaureringsperioden har vi hatt mulighet til å gå gjennom alle de tidligere utstilte gjenstandene, og av de rundt 500 objektene som ble berget ut av museet etter brannen, er omtrent halvparten satt tilbake. I tillegg rommer utstillingen mange musikkinstrumenter, møbler og bilder som ikke har vært utstilt før, og rommene er innredet i tråd med historismens estetiske idealer.

Tidsreise tilbake til «gullalderen»

Den musikkhistoriske utstillingen spiller dermed i større grad enn tidligere på lag med selve huset, da både arkitekturen og de utstilte gjenstandene tar publikum med på en tidsreise tilbake til 1880-tallets Norge og det som blir omtalt som «gullalderen» i norsk musikkhistorie. Dette er tiden da nasjonalromantikken blomstret og Edvard Grieg og Ole Bull briljerte med sin musikk. Dette er tiden da «alle» måtte lære og spille klaver og stuene var fylt opp av tunge møbler og palmer.

Velkommen til Hovedbygningen!