<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=358484408187830&ev=PageView&noscript=1" />

Utstilte instrumenter i Beethoven Factory

Instrumentene i utstillingen er valgt ut for å belyse grunnbesetningen i et orkester på Beethovens tid.

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Perioden var preget av raske endringer, både når det gjaldt utvalg og utforming av instrumenter. Dette skyldes ikke minst endringer i musikksmak. Med klassisismen ønsket man en mer homogen klang enn det som var vanlig i barokken. Virtuost spill ble et stadig mer fremtredende trekk, og dette krevde nye tekniske løsninger. Konsertene som tidligere hadde vært forbeholdt en privilegert klasse, ble nå oppsøkt av borgerskapet. Dermed ble det spilt i stadig større konsertsaler, noe som krevde instrumenter som kunne spille sterkere og fylle salen med lyd.

Strykeinstrumenter

I likhet med de fleste instrumenter gjennomgikk strykeinstrumentene flere forandringer i løpet av 1800-tallet, som en tilpasning til endret musikksmak og større konsertsaler. Beethoven sto midt oppe i denne utviklingen. På hans tid var altså ikke instrumentene like standardisert som vi er vant til i dag.

Mange av instrumentene i et orkester på Beethovens tid tilsvarte instrumentene i et orkester fra barokken. Strykeinstrumentene hadde fortsatt tarmstrenger, og fiolinenes hakestøtter skulle komme senere.

RMT_72-17.png (Foto/Photo)

Fiolin

Det sies at denne fiolinen har tilhørt Peder Ambjørnsen Seivåg, også kjent som «Spell-Per» eller «Den glade Grei». I 1911 rodde han fra Frøya i Trøndelag til Oslo i en gammel færing for å innkreve 30 kroner som han mente en stortingspolitiker skyldte ham. Med seg i båten hadde han denne fiolinen. Reisen tok 70 dager, og ikke fikk han pengene tilbake. Men han fikk treffe kongefamilien og spille for dem, og han ble rikskjendis attpåtil.

To av strengene er tarmstrenger, slik det var vanlig i eldre tider. Ellers forteller en etikett i bunnen at fiolinen er blitt reparert av K. Gunnes i Trondhjem i 1911. Trolig er flere ting ved fiolinen blitt endret i tråd med moderne smak.

1800-tallet, produsent og sted ukjent.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

last_ned_12.png (Foto/Photo)

Fiolin

Denne fiolinen er trolig bygget etter Beethovens tid, inntil århundreskiftet 1900, men har flere trekk som var vanlige i hans levetid. Det mest i øyenfallende er kanskje at den ikke har hakestøtte. Man brukte heller ikke skulderpute. Enkelte deler er likevel tilpasset senere tiders klangidealer og spillepraksis. To av strengene er byttet ut med stålstrenger, mens to tarmstrenger gjenstår. Både gripebrettet, strengeholder og endeknapp er laget av ibenholt, mens stemmeskruene er sortmalte. Strengeholderen er her festet til endeknappen med en vanlig streng, der det opprinnelig ville ha vært en tarmstreng.

Trolig 1800-tallet, produsent og sted ukjent.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT_67-88.png (Foto/Photo)

Bratsj

Denne bratsjen ble bygget til hertugen av Alba ved kong Karl IIIs hoff i Madrid. Den kom til Ringve Musikkmuseum i 1967 som en del av samlingen etter Adolfo Mopurgo, en brasiliansk/argentinsk samler. Flere elementer er blitt byttet ut, som strengeholderen og gripebrettet. Tre av skruene i skruekassen er imidlertid originale.

​Vincenzo Ascensio, Madrid (Spania) 1774.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT_67-94.png (Foto/Photo)

Cello

Denne celloen kom til Ringve Musikkmuseum som del av Mopurgo-samlingen i 1967. Museets innstilling til instrumentene var på denne tiden fortsatt preget av grunnlegger Victoria Bachkes ideal om et levende museum, der instrumenter skulle bli lyttet til. Celloen ble dermed lånt ut til ulike spilleoppdrag på 1970-tallet. I Vår Frue Kirke i Trondheim oppsto et uhell som forårsaket at celloen gjennomgikk flere reparasjoner og forandringer.

Johann Friedrich Storck, Strassbourg (Frankrike) 1769.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

MG_7187.JPG (Foto/Photo)

Kontrabass

Det mest i øyenfallende med denne kontrabassen er at den bare har tre strenger. Den hadde opprinnelig fire, men instrumentet er blitt ombygget flere ganger. Én streng ble tatt bort og skruehullet tettet med messingplate. Skruehullenes posisjon er dessuten blitt forskjøvet. Kontrabassen har tarmstrenger, slik det var vanlig på Beethovens tid, men strengene har muligens vært byttet ut. Instrumentet har også fått en ny strengeholder med hengetråd, ny oversal og ny stol.  

En forklaring på ombyggingene kan ha vært et insektangrep som gjorde et større inngrep nødvendig. Kanskje har man samtidig benyttet anledningen til å endre flere ting, for å tilpasse instrumentet musikerens personlige smak og behov?

Ca. 1800, produsent og sted ukjent.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

Buer

Buene som er stilt ut skiller seg utseendemessig ganske mye fra hverandre. Grunnen til dette er at Beethovens tid var en overgangsperiode fra en etablert barokk tradisjon til en begynnende romantisk klangverden.

Barokkens buer var slanke og lette, med konveks bueform (som en bue til å skyte med). På Beethovens tid var mange slags bueformer fortsatt i bruk. Den standardbuen vi kjenner i dag ble etablert først på 1800-tallet, med buemakeren Francois Tourte (1747–1835). Som en tilpasning til stadig større konsertsaler og krav til økt volum, ble buene lengre, tyngre og stadig mer konkave. Sterkere lyd krever større spenning på buestrengene, som buen tåler bedre når den er konkav. Samtidig ble håndverket mer forfinet.

Blåseinstrumenter

Blåseinstrumentene gjennomgikk store forandringer på 1800-tallet. Først og fremst fikk de klaffer og ventiler som muliggjorde en jevn klangfarge og større virtuositet. Beethovens orkestre brukte fortsatt mange av instrumentene som var vanlige i barokken, som for eksempel trompeten uten ventiler. Treblåserne hadde imidlertid begynt å få klaffer allerede på 1700-tallet. Klaffene økte gradvis i antall, og på Beethovens tid var de færre enn i dag.

RMT_1102.png (Foto/Photo)

Fløyte

Flere ting viser at denne fløyten er fra slutten av 1700-tallet. Blant annet er den satt sammen av fire deler, noe som ble vanlig i høybarokken, i motsetning til de eldre, tredelte fløytene. Også den litt ovale munnåpningen og omfanget på hodestykkets boring, som er større en boringen på fotstykket. Klaffen kom med barokken, og først fra århundreskiftet 1800 ble det stadig flere klaffer. Det tok likevel lang tid før mekanikken blir standardisert. Denne prosessen ble satt i gang av Theobald Böhm i 1832. En moderne tverrfløyte er også bygget med böhmsystem.

Slutten 1700-tallet, produsent og sted ukjent.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT_70-14.png (Foto/Photo)

Klarinett

Denne klarinetten har betydelig færre klaffer enn dagens klarinetter, noe som er et kjennetegn på klarinetter fra tidlig 1800-tall. Også det lyse treslaget var vanlig i perioden og gjør at denne skiller seg ut fra dagens instrumenter, som for det meste er laget av mørkt tre. Instrumentet kan tas fra hverandre i seks deler, mens dagens klarinetter pleier å ha 5 deler.

Ca. 1800, produsent og sted ukjent.

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT_78-12_RMD_12546_red.jpg (Foto/Photo)

Obo

Denne oboens form minner tydelig om sitt historiske utgangspunkt, skalmeien. Den har to klaffer, slik det var vanlig i barokken. I løpet av 1800-tallet ble det stadig flere klaffer, og mensuren, forholdet mellom rør og klokkestykke (endestykke eller «tut»), ble mindre. Instrumentet er laget i buksbom.

Ca. 1800, Goulding&Co., London (Storbritannia).

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT_87-1.png (Foto/Photo)

Fagott

Fagotten er satt sammen av fire enkeltdeler, slik det var vanlig fra 1700-tallet. Også ut fra de få klaffene som finnes på instrumentet, utformingen av disse og instrumentkvaliteten i sin helhet, bærer den preg av tidlig 1800-tall. Det var først på 1830-tallet at instrumentmakeren Johann Adam Heckel i Wiesbaden i Tyskland utviklet det såkalte heckelsystemet, som er det vanligste klaffesystem den dag i dag.

1810–1840, Francois-Xavier Proff, Tours (Frankrike).

Les mer om instrumentet på Digitalt Museum.

RMT.DEP.2020.02_RMD_43711.JPG (Foto/Photo)

Trompet

Trompeten er uten klaffer, i motsetning til dagens trompeter. Denne instrumenttypen ble brukt i orkestrene langt inn på 1800-tallet. Den kalles naturtrompet siden den bare kan spille såkalte naturtoner, det vil si de tonene man får frem bare ved å forandre leppe- og tungestilling (og dermed hastigheten på lufttilførselen). Jo lengre opp i naturtonerekken man kommer, desto nærmere inntil hverandre ligger tonene, til de nesten utgjør en kromatisk skala. Dette er også grunnen til at trompetstemmene i barokken er svært høye, eller lyse. I Beethovens musikk spiller ikke trompetstemmene lenger en melodibærende rolle, men er mer toneartsbekreftende. De ligger derfor lavere.

1700-tallet, antatt produsert i Tyskland.

Innlån fra Norges Musikkhøyskole.

NF_1904-0034A_RMD_18303.jpg (Foto/Photo)

Horn

Dette er et såkalt naturhorn, som betyr at det bare er via overblåsing (endret blåseteknikk) at en får ulike toner i instrumentet. Tonene ligger da i natur- eller overtonerekken. Hver grunntone (den dypeste tonen) frembringer sin egen overtonerekke. For å ha mulighet å spille i flere tonearter, brukte man flere bøyler i ulike lengder. Disse gir ulike grunntoner.  

Ca. 1850, produsent og sted ukjent.

Innlån fra Norsk Folkemuseum.

RMB_183_RMD_43367.JPG (Foto/Photo)

Trombone

Trombonen er en kopi av et historisk barokkinstrument. Det er bygget av instrumentmakeren Wilhelm Monke i Köln i Tyskland, som har vært et arnested for historisk fremføringspraksis. Mange messingmusikere knyttet seg til Monke for å bidra til utviklingen av instrumenter som lå så nær de originale instrumentene som mulig. På denne trombonen utgjør klokkestykket den mest påfallende forskjellen. Den såkalte vannklaffen (på den store bøylen) er imidlertid et kompromiss for å tilpasse instrumentet til dagens utøverkrav om å kunne fjerne kondens.

Begynnelsen av 1960-tallet, Wilhelm Monke, Köln (Tyskland).

Slagverk

MG_9293.JPG (Foto/Photo)

Pauker

Paukene er laget av kobber, støpejern og kalveskinn. De er produserte omtrent 100 år etter Beethovens bortgang, men håndverket og mekanikken tilsvarer standarden på Beethovens tid.

Det er først og fremst mekanismen for stemming som viser de ulike fasene i paukenes utvikling. Stemmemekanismen med metallring og skruer slik vi ser den her, kom etter at man fant kjemiske reaksjoner som kunne fjerne håret på kalveskinnet. Skinnet ble dermed mye tynnere, og kunne ikke lenger holdes på plass med snor, men ble festet med metallringer. Det ble dermed mulig å stemme paukene ved å endre presset fra ringene, og dermed spenningen i skinnet, ved hjelp av skruer.

Tidlig 1900-tall (trolig 1920-tallet), Oskar Ullman, Leipzig (Tyskland).

Innlånt fra privatperson. 

Klaver

RMT_2017-15_RMD_43694.JPG.jpg (Foto/Photo)

Hammerflygel

I Beethovens levetid var klaverinstrumentene i en rivende utvikling. Barokkens cembalo hadde hatt sprø klang og begrenset mulighet til å variere uttrykk og tonestyrke. Nå ble det utkonkurrert av hammerklaveret, forløperen til det moderne pianoet. Stjernepianisten og improvisatoren Beethoven bidro selv til utviklingen. Han presset instrumentet til det ytterste, og var alltid på utkikk etter ny teknologi som kunne gi større uttrykksmuligheter med fyldigere klang og dynamiske kontraster. Muligheten til å spille både sterkt (forte) og svakt (piano) ga opphav til navnet fortepiano, i dag forenklet til piano.

Broadwood & Sons, London 1823